Hovedmengden av kanarisk økonomi er sentrert rundt turistindustrien, som utgjør opptil 80 prosent av bruttoinntekten til øygruppa. Med et av de beste klimaene i verden tiltrekker Kanariøyene seg millioner av turister hvert år. I tillegg til det tjener lokalbefolkningen penger på bananindustrien, eksport av andre landbruksvarer og ny turistrelatert industri.
I århundrene etter den spanske erobringen var hovedkilden til den kanariske økonomien sukker- og vinproduksjon. Sukkerproduksjonen på øyene startet like etter erobringen med sukkerrør importert fra Madeira, men den gikk ned på midten av det 16.århundre. Dette var på grunn av sterk konkurranse fra Brasil og de karibiske øyene, som kunne produsere sukker mye billigere. Vinindustrien, som hadde sin topp i det 16.århundre, kollapset på begynnelsen av det 18.århundre på grunn av et gresshoppeangrep og melduggangrep, som ødela vingårdene. Men den har senere blitt gjenopplivet, og vinene fra Gran Canaria, Lanzarote, La Palma og Tenerife viser seg stadig mer populærere.
Fra rundt 1830 til 1870, ettersom etterspørselen etter karminrød matfarge vokste, blomstret rødfargeproduksjonen på øyene – og ga løfte om en bedre framtid, særlig for den fattigere delen av befolkningen. Men denne drømmen varte ikke lenge. Utviklingen av syntetiske fargestoff hadde betydelig påvirkning, og førte til nedgang i rødfargeindustrien.
Men øygruppas økonomi ble reddet rundt 1850 med introduksjonen av industriell bananproduksjon på øyene. Fruktdyrkingen vokste gradvis i viktighet og bananer ble øyenes hovedeksportprodukt, og nådde toppen på begynnelsen av det 20.århundre. Men igjen var det sterk konkurranse fra utenlandsk eksport, denne gangen fra de latinamerikanske landene. Det var håpløst å overleve bare på bananeksport, og de lokale bøndene ble tvunget til å variere ved å dyrke tomater, poteter og andre grønnsaker og eksotiske frukter.
I dag er bananene som selges på det spanske markedet beskyttet mot utenlandske leverandører, men dyrkingen har blitt ulønnsom på grunn av høyere kostnader og vannmangel. Tomater dyrkes i stor skala, hovedsaklig for eksport mellom november og april. I senere år har dyrking av blomster og planter til eksport også utviklet seg til en blomstrende industri.
